Ståmopeder - igjen 

Jeg har konkludert med at ståmopedene i Oslo er det tydeligste og mest konsistente uttrykk for at både byen og menneskene nå ikke lenger er i utvikling på noen sentrale områder, men i en farlig retardasjon. Jeg tenker på folkehelse, miljø, trafikksikkerhet og rasjonell trafikkavvikling. Mine refleksjoner ble til nesten fullverdige konklusjoner på det som skulle være en hyggelig spasertur fra restaurantbesøk i Østbanehallen til Aker brygge og Nesoddbåten sammen med blant andre to barnebarn. Tidspunkt:i tiden 22.30 til 23.00, fredag 23.juli. Vi var ikke før kommet ut på Jernbanetorget før ståmopedene svermet rundt oss som hvileløse bier i sirkel og sikksakk mellom forknytte gående. Ståmopedistene var barn og tenåringer og unge foreldre med barn foran seg på mopeden. Ingen hjelm å se og åpenbart promillekjøring på mange.

Slik artet spaserturen seg hele veien til Aker brygge. En vandring med høye skuldre og et raskt synkende humør på en ellers strålende, norsk sommerkveld.

Var noe av denne kjøringen motivert eller de facto gjennomført fordi brukeren var på vei til eller fra jobb, eller var det jenter som ville komme seg sikkert og raskt hjem? Var kjøringen litt mikromobilitet i forlengelsen eller i stedet for reise med ordinær kollektivtrafikk? Eller har brukerne latt bilen stå og i stedet valgt ståmopeden av idealistiske grunner? Var noen «nødt til kjøre ståmoped» fordi de angivelig hadde dårlig tid?

Mitt svar: Ingen av delene, men kun formålsløs tidtrøyte «for å ha det litt morsomt» som event- og reklamebyrået «Johnsen&Hoksrud» markedsfører, eller for å kjenne på friheten på en av Trine Skei Grandes frihetsmaskiner. Disse kan du bruke helt fritt, uten hjelm, kjøre så fort sykkelen makter, sette den fra deg hvor og hvordan du vil, og om du har promille, så går det fint helt til du skader deg selv og/eller andre og du blir tatt hånd om av det offentlige helsevesen som jo ikke har noe annet å drive med enn å lappe sammen tilskadekomne ståmopedister. «Her må vi få til en holdningsendring blant ståmopedbrukerne» vil de mest naive politikerne si da. Sannheten er at det er like enkelt å få til som å snu rådhuset 180 grader med en heisekran. Ingen av de som kjører rundt på disse ståmopedene har noen gang lest om forskriftsendringer, hastighetsregulering osv og abonnerer neppe på noen avis.

Det hele minner om tobakksindustriens målrettede PR-tiltak tidlig i forrige århundre for å få menneskeheten til å røyke og gjøre det sosialt akseptabelt, og hvordan den senere gjennomførte ekstraordinære tiltak for å få kvinner i et større antall til å begynne å røyke.

Ser vi så noen positive utviklingstrekk til fordel for fotgjengerne, ser vi noen positive trekk i uhells- og ulykkesstatistikken? Er det mindre promillekjøring? Bruker flere hjelm? Parkeres ståmopedene bedre og mer hensiktsmessig? Hvordan overholdes hastighetsregler? Svarene er identiske: Utviklingen er negativ på alle områder. Samtidig profesjonaliseres og «utvikles» utleieselskapenes PR- og samfunnskontaktapparat i takt med økningen i antall ståmopeder. Og politikerne lar seg bruke, enten bevisst eller ubevisst. Selskapene har gjennomført både hastighetskontroll og promilletest for å vise sitt samfunnsansvar. Utelukkende PR-stunts.

Ståmopedene representerer ingen samfunnsnytte. De betyr ingen ting for nasjonens samlede produktivitet, tvert i mot. Miljøgevinstene ved økt bruk av ståmopedene er høyst diskutable, og i alle fall ingen entydige gevinster for klima og miljø. Verdiskapningen i samfunnet påvirkes ikke positivt ved at den irrelevante mikromobiliteten utnyttes med ståmoped. Det beste er å gå fra holdeplassen eller T-banestasjonen til jobben eller skolen.

I et lengre intervju i Nettavisen 24.juli sier direktøren for Voi i Finland og Norge, Christina Moe Gjerde: «Husk at det hver dag gjennomføres 200.000 turer med elsparkesykkel. Vil folk bruke elsparkesykler, er det kommunens og politikernes ansvar å allokere de nødvendige arealene.» Nei, det er ikke uten videre det. Hvis samfunnet og politikerne mener at vi ikke vil ha dem, så kan og skal samfunnet og politikerne si nei. Både Moe Gjerde sitt selskap og de andre aktørene utviser slett samfunnsansvar og driver kontinuerlig ansvarsfraskrivelse.

Hør her, utleieselskaper, rikspolitikere, lokalpolitikere, PR- og kommunikasjonsfolk, konsulenter, konsulentselskaper, brukere av ståmopeder: Ståmopeden representerer ikke utvikling, den kan være morsom for den enkelte bruker, men tilsvarende mindre morsom for oss gående. Slik bruk er egoisme satt i system. Og du bør lytte ekstra godt etter når politikere og konsulenter som fremhever ståmopedene, snakker om frihet, bærekraft, miljø, mikromobilitet, avlastning av eksisterende kollektivtrafikk. Og hør ekstra godt etter eller les ekstra nøye om du oppfatter at de snakker om gleden ved å gå, folkehelse, overvekstproblematikk, belastning på helsevesenet, trygge fortau, åpne og trygge fellesarealer. Dessverre vil du nok høre mindre om trygge arealer og folkehelsegevinster.